Stressmestring
Stress kjennetegnes ved at belastningene er større enn ressursene som er tilgjengelige i øyeblikket. Positivt stress går over, mens negativt stress over tid, kan sette seg i kroppen og i verste fall føre til utbrenthet og sykdom. Stress kan også defineres som en fysisk og følelsesmessig respons på opplevd utfordring eller fare i omgivelsene. Det er en nødvendig og grunnleggende mobilisering av energi og krefter, noe vi trenger for å fungere og reagere. Jeg inviterer til en bevisstgjøringsprosess i forhold til hva som skjer i kroppen, hvilke krav, forventninger og påkjenninger som stresser deg og hvordan du kan forholde deg til deg selv og omgivelsene i stress situasjoner (stressmestring). Kanskje trigger reaksjonene i nåtid noe gammelt i fortid?
Jeg har fokus på å anerkjenne reaksjonene, som opprinnelig er der for å ta vare på deg. Kroppen forbereder seg på kamp, flukt eller frys (eller mulig kollaps) som svar på f.eks. mangel på kontroll og utrygghet. En mekanisme som stammer fra urtiden, da det handlet om å være -eller ikke være, hvor kroppen falt til ro etter at faren var over. I vår tid er stresset mer konstant, slik at vi må selv aktivt bidra til at systemet faller til ro. Det handler dels om å bli venn med nervesystemet og finne veier inn til ro i kroppen og dels å bli bevisst hvilke holdninger og normer som bidrar til stresset. Stresset kan sees på som en budbringer. Kanskje trenger nervesystemet ditt støtte til å regulere seg? Tar du egenomsorg på alvor? Er dine behov like viktig som andres? Våger du å si nei og sette grenser? Trenger du å prioritere annerledes? Er plikter og ansvar mer styrende enn eget liv og helse? Like viktig som det er å bevisstgjøre hva som bidrar til stress, er det å bevisstgjøre hva som bidrar til det motsatte.
Jeg har fokus på å anerkjenne reaksjonene, som opprinnelig er der for å ta vare på deg. Kroppen forbereder seg på kamp, flukt eller frys (eller mulig kollaps) som svar på f.eks. mangel på kontroll og utrygghet. En mekanisme som stammer fra urtiden, da det handlet om å være -eller ikke være, hvor kroppen falt til ro etter at faren var over. I vår tid er stresset mer konstant, slik at vi må selv aktivt bidra til at systemet faller til ro. Det handler dels om å bli venn med nervesystemet og finne veier inn til ro i kroppen og dels å bli bevisst hvilke holdninger og normer som bidrar til stresset. Stresset kan sees på som en budbringer. Kanskje trenger nervesystemet ditt støtte til å regulere seg? Tar du egenomsorg på alvor? Er dine behov like viktig som andres? Våger du å si nei og sette grenser? Trenger du å prioritere annerledes? Er plikter og ansvar mer styrende enn eget liv og helse? Like viktig som det er å bevisstgjøre hva som bidrar til stress, er det å bevisstgjøre hva som bidrar til det motsatte.
Bearbeiding av traumeerfaringer
Vi har alle sår fra barndommen, noen dypere enn andre (traume betyr sår). Traumatiske hendelser kjennetegnes ved at de er overveldende, uventede, og innebærer ofte en alvorlig trussel mot eget liv og helse. Du opplever at du har liten eller ingen kontroll over det som skjer. Vi kan skille mellom traumer etter sjokk, akkumulert stress og utviklingstraumer.
Utviklingstraumer som tidlige traumer, omsorgssvikt og krenkelser (fysisk/psykisk), gjør at barnet erfarer manglende trygghet, omsorg og bekreftelser, som igjen påvirker selvfølelse og selvtillit. Det er f.eks. vanskelig for et barn å føle seg kjærlig i ukjærlige omgivelser, eller trygg i utrygge omgivelser med ustabile foreldre. For å bevare tilknytningen til foreldrene som barnet er helt avhengig av for å overleve, kan barnet vende seg bort fra seg selv. Overlevelsesstrategier utvikles, som nettopp kan komme i veien for god kontakt med oss selv og andre.
Om ikke barnet føler seg trygg, aktiveres nervesystemet med overlevelsesresponser som kjemp, flykt og frys (og mulig kollaps). Om ikke responsene blir møtt av en trygg annen/omsorgsperson slik at aktiveringen kan reguleres ned igjen, lagres de i kroppen og i nervesystemet. Nervesystemet kan fortsette å gi signaler i voksen alder, som om faren fremdeles er der, selv om det ikke er tilfelle i virkeligheten. Menneskets biologi er intelligent, både til å reagere på fare, og samtidig er det en naturlig impuls i oss til å søke balanse, tilbake til ro og hvile, etter at faren er over. Det er det som er fokuset i traumearbeidet, å tilrettelegge for å fullføre kroppens uferdige opprinnelige sunne responser og samtidig støtte driven etter ro og hvile. Tilnærmingen i traumearbeidet bygger på NARM, NevroAffektiv Relasjonell Modell, utviklet av dr Laurence Heller (Ph.D).
Med NARM får vi en forståelse for hvordan utviklingstraumer og omsorgssvikt setter avtrykk i nervesystemet og vår måte å tenke og reagere på. Metodisk inspirerer NARM til en kontaktfull, ressursorientert innfallsvinkel, som både understøtter regulering av nervesystemet og vår kapasitet til at føle oss forbundet med oss selv og andre (www.narm.dk).
Metoden inkluderer historien i møtet her og nå, uten å legge hovedfokuset på fortiden. Fysiske symptomer, angst, fortrengte følelser og forestillinger om oss selv, kan oppløses, gjennom fokus på kroppens sansning, mens du snakker om det som er viktig og sant for deg. Arbeidet skjer i ditt tempo, med sensitivitet og fokus på ressursene som er der, på bevisstgjøring om tidligere overlevelsesstrategier og stabilisering gjennom sansning og regulering. Det handler også om å se at hver og en gjør så godt en kan, og at ens reaksjoner og tilpasninger er normale, sett i lys av belastende og overveldende hendelser og omstendigheter. Traumer trenger ikke å definere oss, tvert imot kan de bidra til vekst!
Når både det biologiske og psykologiske systemet forstår at det som den gang var overveldende, hører til i fortiden, og at nå er det trygt å falle til ro, blir det rom for å oppdage og sanse hvem du opprinnelig er. Følelsen av "å være kaptein på egen skute" og livsrommet øker, og det blir lettere å navigere, å relatere til seg selv og andre. Forutsetningen er at du erfarer tilstrekkelig trygghet, medfølelse og tillit i rommet.
Et høyaktivert og ustabilt autonomt nervesystem er en av de hyppigste følgevirkninger hos mennesker som har vært utsatt for alvorlig belastninger slik som sjokk og traumer. Ved å bli venn med nervesystemet gjennom utvikling av tillit til indre ressurser, kan vi gå fra å overleve til å leve mer i flyt.
Utviklingstraumer som tidlige traumer, omsorgssvikt og krenkelser (fysisk/psykisk), gjør at barnet erfarer manglende trygghet, omsorg og bekreftelser, som igjen påvirker selvfølelse og selvtillit. Det er f.eks. vanskelig for et barn å føle seg kjærlig i ukjærlige omgivelser, eller trygg i utrygge omgivelser med ustabile foreldre. For å bevare tilknytningen til foreldrene som barnet er helt avhengig av for å overleve, kan barnet vende seg bort fra seg selv. Overlevelsesstrategier utvikles, som nettopp kan komme i veien for god kontakt med oss selv og andre.
Om ikke barnet føler seg trygg, aktiveres nervesystemet med overlevelsesresponser som kjemp, flykt og frys (og mulig kollaps). Om ikke responsene blir møtt av en trygg annen/omsorgsperson slik at aktiveringen kan reguleres ned igjen, lagres de i kroppen og i nervesystemet. Nervesystemet kan fortsette å gi signaler i voksen alder, som om faren fremdeles er der, selv om det ikke er tilfelle i virkeligheten. Menneskets biologi er intelligent, både til å reagere på fare, og samtidig er det en naturlig impuls i oss til å søke balanse, tilbake til ro og hvile, etter at faren er over. Det er det som er fokuset i traumearbeidet, å tilrettelegge for å fullføre kroppens uferdige opprinnelige sunne responser og samtidig støtte driven etter ro og hvile. Tilnærmingen i traumearbeidet bygger på NARM, NevroAffektiv Relasjonell Modell, utviklet av dr Laurence Heller (Ph.D).
Med NARM får vi en forståelse for hvordan utviklingstraumer og omsorgssvikt setter avtrykk i nervesystemet og vår måte å tenke og reagere på. Metodisk inspirerer NARM til en kontaktfull, ressursorientert innfallsvinkel, som både understøtter regulering av nervesystemet og vår kapasitet til at føle oss forbundet med oss selv og andre (www.narm.dk).
Metoden inkluderer historien i møtet her og nå, uten å legge hovedfokuset på fortiden. Fysiske symptomer, angst, fortrengte følelser og forestillinger om oss selv, kan oppløses, gjennom fokus på kroppens sansning, mens du snakker om det som er viktig og sant for deg. Arbeidet skjer i ditt tempo, med sensitivitet og fokus på ressursene som er der, på bevisstgjøring om tidligere overlevelsesstrategier og stabilisering gjennom sansning og regulering. Det handler også om å se at hver og en gjør så godt en kan, og at ens reaksjoner og tilpasninger er normale, sett i lys av belastende og overveldende hendelser og omstendigheter. Traumer trenger ikke å definere oss, tvert imot kan de bidra til vekst!
Når både det biologiske og psykologiske systemet forstår at det som den gang var overveldende, hører til i fortiden, og at nå er det trygt å falle til ro, blir det rom for å oppdage og sanse hvem du opprinnelig er. Følelsen av "å være kaptein på egen skute" og livsrommet øker, og det blir lettere å navigere, å relatere til seg selv og andre. Forutsetningen er at du erfarer tilstrekkelig trygghet, medfølelse og tillit i rommet.
Et høyaktivert og ustabilt autonomt nervesystem er en av de hyppigste følgevirkninger hos mennesker som har vært utsatt for alvorlig belastninger slik som sjokk og traumer. Ved å bli venn med nervesystemet gjennom utvikling av tillit til indre ressurser, kan vi gå fra å overleve til å leve mer i flyt.